Hei dere snille og gode lesere!!
De siste ukene har det ikke skjedd alt for mye, men det har fortsatt skjedd en del. Jeg har hatt det kjempebra på jobb, med både små å store, og jeg begynner å bli ordentlig kjent med barna nå. Nå husker jeg til og med alle navnene på de jeg trener, og det er ikke bare bare å lære seg en rekke med spanske navn. For meg å bo i La Paz nå, er ganske hverdagslig. Det føles ut som om jeg har bodd her i en evighet, sevfølgelig på en positiv måte. Jeg føler meg hjemme her og jeg kan slappe skikkelig av.
Forrige fredag hadde jeg filmkveld her på Casa Alianza. Vi var tilsammen 8 personer, sånn ca, og vi så Man on Fire med Denzel Washington. Det var kjempe hyggelig, og før og etter filmen dukket det opp mange morsomme og interessante samtaleemner. Bra gjeng!!!
På forrige søndag som var, var det avskjedsfest for Linda og Silje som har vært i Bolivia i nesten tre måneder for å jobbe som volontører på barnehjemmet Virgen de Fatima som også jeg har jobbet på før jeg starta med Fotball-Krysser-Grenser prosjektet. På denne festen var det en haug av ungdommer fra kirken Vida Nueva, som jeg må si at det er to nordmenn som har starta. Vi var ca 20 ungdommer, masse doughnuts, pizza, chips, brus, vaffler og godteri. Det var så mye snacks at det ble halvparten igjen etter alle hadde dratt. Det er også veldig typisk bolivianere (har jeg på følelsen) å ha danseleker når de er på fester, så et lass av forskjellige danseleker ble det også. Det var en kjempe hyggelig kveld med mye morro!! Linda og Silje har bodd hos en vertsfamilie, dit ble vi volontørene fra Casa Alianza invitert på middag av "foreldrene". Vi fikk kjempe god middag grillet på en grill som vertpappen hadde laget selv. Risen som vertsmammaen hadde lagde minnet meg så mye om norsk ris, for den savner jeg. Risen i Bolivia smaker bare ekkelt og er kjempetørr, men akkurat denne risen var helt spesiell. Vi alle fikk øvd på spansken vår, og vi alle spiste oss så mette at vi nesten sprakk. Det var så koselig der vertfamilien var kjempekoselig, og de sa at vi bare måtte komme på middag igjen. Gjett om jeg skal det for å si det sånn!!!
Jeg må også innrømme at jeg har sett Titanic 3D på kino, og det var helt fantastisk. Må nesten si at det er en av favorittfilmene mine, da var det bare helt topp å se den på Kino. Skal dessuten også se den i dag. haha.... For i dag skal flere andre jeg kjenner, og jeg sier ikke nei til å se den en gang til. 40bol for å se Titanic i 3D, og i Norge 120kr for å se den i 3D... What a difference!!
I går (lørdag) kom Hanna og jeg hjem fra en to dagers fjelltur på Huayna Potosi, som ligger hele 6088 m.o.h. Vilde ble ikke med, fordi hun har farta alle helgene som har vært, så jeg skjønner at hun trengte en fri helg med bare relaxing.
Vi dro på den ekstreme fjellturen var; Giordano, Petur, Magne, Ronny, Hanna & meg. Giordano og Petur spurte vi i siste liten om ville være med, og de nølte ikke da de sa ja, på så kort varsel!! Magne og Ronny er to av utsendingene fra Misjonsalliansen. Vi var en kjempebra gjeng, og hadde to andre med fra Frankrike og Spania på teamet også. Av byrået Altitude6000 fikk vi låne det meste som var av utstyr som vi ikke hadde selv. Fjellsko, sovepose, ryggsekk, jakke, bukse og en varm longjohn fikk vi låne. Jeg som fikke låne en bukse som satt veldig bra, og når jeg faktisk følte meg vel, og fant en vindjakke som passa ganske bra til den også, ble jeg ganske skuffet når glidllåsen var ødelagt og jeg ble omtrent tvunget av sjefs-guiden til å ha på meg en for liten dun-jakke istedet. Argh... Da følte jeg meg mindre sporty og mere dum. Men det var positive ting med den dun-jakka også da, det må jeg nesten si, fordi den hjalp når det var kaldt ute, når vi stod stille på campen. Men nå må jeg spole litt tilbake her.
Vi kjørte tidlig opp til første Base-Camp før vi skulle begynne turen vår oppover til neste camp. Vi hadde selvfølgelig alt i våre egen sekk, og for to små og spinkle jenter som Hanna og meg, var det faktisk ikke så lett, det ble tungt. Jeg med astmaen min og ikke minst dun-jakka som gjorde meg 100 grader varm, slet litt, faktisk en del med å gå samtidig som jeg hadde denne sekken på ryggen. Så snille guider som vi hadde byttet på å ta sekken min, den siste lille strekningen opp til campen. Jeg gav ikke ifra meg sekken så lett, men så mye lettere det ble å puste og gå uten sekken på ryggen min de siste 100 meterne opp. Da vi kom opp til campen (som ligger 5113 m.o.h gikk vi rett opp på loftet og la fra oss soveposene og sekkene våres på hver vår madrass og deretter gikk ned for å spise lunch. Det var ikke feil, for det var hamburger på menyen. På denne turen var vi 8 personer, og vi hadde med oss 4 guider og en kokk. Luksus!! Guidene går opp Huayna Potosi to ganger i uka. Snakk om jobb, de er hvertfall vandt med denne høyden. Det ble en veldig hyggelig tid på campen, vi drakk masse Coca-tè, tygde cocablader og spiste ting med sukker i mot høyden. Vi gikk også ut og så på utsikten som var, den var helt fantastisk og det var fjell og snø overalt. Senere til middag fikk vi en god og varm suppe til forrett og ørret og potetstappe til hovedrett. GODT!
Vi gikk å la oss kl.18.30 ca, for vi skulle bare sove til 00.30, for en time etter dette bar det videre ut på tur. Jeg sov nesten ikke, temperaturen på loftet hvor vi tilsammen var ca 15 personen var ikke varmt. Jeg lå i alle mine varme klær, inkludert votter og lue. Jeg byttet på mellom å fryse og være for varm. Ingen av sov særlig godt eller lenge. Når vi våknet halv ett fikk jeg vite at både Hanna og Giordano, i likhet med meg nesten ikke hadde sovet noen ting. Vi kom oss ned ved spisebordet, hvor frokosten stod klar. Til frokost var det kake og frokostblanding med yoghurt som stod på menyen. Vi kom oss ut, 2 og 2 fikk hver sin guide som man hang sammen med i tau. Guiden til Hanna og meg het Rodrigo, han var kjempesnill og på veien opp ga han oss Matè som er Coca-Tè. Snill han var som tok med termos og te. Han hadde sikkert dobbel så tung sekk som oss. Heldigvis slapp vi og ta med oss alle tinga vi hadde tatt med til campen, alt kunne legges igjen, det viktigste var å ha med seg sjokolade og vann. Noe som gjorde sekken et lass lettere. Det å gå opp et fjell når man er så mye som 5113 m.o.h skal jeg neimen ikke si deg er lett. Man gå i en sakte rytme. Går man for fort blir man andpusten etter bare noen få skritt. Er man først andpusten tar det også utrolig lang tid før man får tilbake vanlig pusterytme igjen. Alt gikk selvfølgelig oppover, bratt oppover!! Vi alle gikk med hver vår hodelykt, så etterhvert som man så oppover i henget kunne man se den andre gruppa som starta å gå før oss sine lykter lyse. Hanna og jeg, måtte selvfølgelig gå bakerst. Vi er ikke så lange i beina, så vi tar litt mindre skritt enn alle de andre som var der, så da ble vi flyttet bakerst i rekka. Vi hadde pigger under skoa og ishakke i hånda. Jeg klarer ikke å telle hvor langt vi har gått, men det føltes ut som en uendelig reise. Da lurer jeg på hvordan det å gå helt til toppen føles, for Hanna og jeg fikk bare gått halve fjellet. Hanna ble veldig dårlig pga høyden. Hun ble kvalm, svimmel og mistet balansen flere ganger. Men jeg må si jeg er stolt av henne for at hun ikke gav seg med det første. Hun gikk på og ville ikke gi seg. Men etter hun hadde gått nesten hele veien med kvalme, svimmelhet, orket hun ikke mere. Ingen andre guider var i nærheten, så jeg måtte også følge med tilbake til campen. Jeg hadde masse krefter igjen, og følte ikke høyden hadde tatt meg på veien opp, men når vi gikk på veien ned ble jeg også kvalm og svimmel. Etter man har vært så høyt og man begynner å gå nedover igjen, er det veldig vanlig å bli tung i hodet, istedet for at det skjer på vei opp. Vi kom oss så langt som 5600 m.o.h. Mens de andre i gruppa våres lå langt foran oss, hadde de ikke glemt oss. Giordano hadde skrevet "Go Girls" & "Guri Malla" i snøen noe som bygde motivasjonen for å gå videre. Han fortalte oss senere at han hadde lagt skjokolade fra Sveits til oss i snøen, men så langt kom vi dessverre ikke. Jeg trodde at det verste ville være å gå opp, men det endret seg fort når vi begynte å gå ned. Det føltes ut som jeg hadde hatt på meg slalåmstøvler på beina, og det gjorde så vondt i leggene min når jeg belastet dem når jeg gikk nedover. Det var en smertefull tur nedover. Når vi kom tilbake til campen gikk vi rett opp å la oss i soveposene våres.
Vi våknet når Petur kom tilbake, han hadde vært 100m unna toppen og etter det klarte han ikke mere. Han begynte og kaste opp flere ganger, og da var det ikke noe annet å gjøre enn å snu. Når kom klarte han ikke å snakke engelsk, spansk eller islandsk. Tror han var litt i ørska... Men vi var 8 stykker i gruppa og av alle oss var det bare 2 stk som kom helt topp. Det var Giordano og han franske. Alle andre måtte snu for de ble dårlige hele gjengen. Guidene sier av alle som går Huayna Potosi bare 50% kommer opp. Det sier seg selv hvor vanskelig det er. Giordano sa at vi som ikke kom opp fra vårt team, de hadde han med seg i hjerte når han kom opp på toppen. "So you all were there with me!"
Da alle hadde kommet ned igjen, var det lusj, og deretter tilbake til Base-campen nederst. Veien helt ned var for det meste bare steiner, men du og du, så vondt jeg hadde i leggene, det går ikke an å beskrive. Det jeg vet er at de er hovne nå. Haha...
Litt trist at jeg ikke har fått bilder av den fine utsikten når det er lyst, for vi snudde rett før sola begynte å opp.. Men jeg har stjålet noen bilder av Giordano, så dere får sett det. Jeg tror jeg nesten må prøve å gå den turen igjen, for jeg må gå til det punktet hvor min grense slutter. Hvem vet, kanskje jeg klarer å komme meg opp til toppen neste gang. Jeg skal en gang til, jeg må en gang til.
Etter å ha syklet dødveien som er nr 1 på lista over det kuleste jeg har gjort, kommer Huayna Potosi på en fin andreplass. Hadde jeg kunnet gått lengre, tror jeg nok den turen hadde fått en førsteplass.
Det var et langt innlegg for denne gang. Nå kan dere kose dere godt med bilder.
Påskegudstjeneste fra en topp hvor vi så hele Illimani!!
Grilling
Hanna, Sara, Nora og Torborg
Veien vi kjørte med buss på for å komme oss opp til "Påsketoppen" hvor vi hadde påskegudstjeneste!
Senere samme søndag, var det avskjedsfest og en gjeng med gutter sang en sang fra alle fylkene i Bolivia med dans inkludert. LLORANDO SE FUE!!
Danselek.
Etter avskjedsfesten så Oskar, Hanna og jeg på Josef, Drømmenes konge. Med en haug av vafler, doughnuts og brus.
Et bilde fra filmkvelden.
Noen timer etter Hanna og jeg kom hjem fra Huayna Potosi. Hanna ligger i sofen, med oksygentanken ved siden av seg mens Simen lager norsk mat.
Kålstappe, kjøttkaker, poteter, surkål og gulrøtter!
For di som ikke vet hvordan Huayna Potosi ser ut, så er det altså det fjellet her.
Ronny & Magne
Sara, petur, Giordano og Hanna.
The Team
Campen oppi fjellet hadde melkesjokolade papir!! :D
Rett før lunsj.
Slapper av i soveposene før det er middag.
Utsikt. Utedoen må selvsagt være med.
Utsikt fra campen.
Prøver ut utstyr.
Et bilde jeg bare måtte legge ut.
Midt på natta bare noen minutter før avreise.
Vi går og vi går.
Starten.
På vei ned fra Huayna Potosi.
Et bilde som Giordano har tatt. Almost on the top!
WOW!!!!!!!!!
På vei!!!
På vei ned.
Disse to kom helt til toppen!!!!!!!!! Strong guys!!!
