El Camino de la Muerte, Verdens farligste veg!

Fredag møtte hadde vi pizzakveld og hang-out med noen andre volontører her på huset, som også hadde invitert sine venner, som også var fra Norge. Men vi ble noen forskjellige nasjonaliteter, Dansk, Norsk og Tysk. Det gikk på engelsk, og det var utrolig koselig og bli kjent med flere folk. 2 av jentene som var fra Norge het Tiril og Cecilie de var 19 år. Tiril har nettopp vært 4 mnd i Mexico, og Cecilie 4 mnd i Nicaragua. I mellomtiden mellom desember og januar nå, har de også vært på Cuba og i Brasil. De er bare på en mellomstopp i Bolivia, før de farer av sted videre til Buenos Aires, Argentina for å lære spansk enda bedre! De skulle dra Mandag 30.01, og hadde bare vært her i 4-5 dager, og de ville gjerne oppleve noe spennende og se noe av vakre Bolivia før de dro. Tiril spør meg i forbifarten når vi var på vei ut av Casaen og til sentrum av La Paz til en veldig koselig Reggae-bar, om jeg ville være med på å sykle Death Road. Hostelet de bodde kunne booke oss, og dette skjedde med litt over 24 timers mellomrom. Dette var fredag, og jeg svarte litt raskt i forbifarten at "jeg vet ikke helt, det virker litt skummelt" for var det noe Joachim hadde sagt før han dro, var det at han ikke skulle sykle den veien, og jeg hadde tenkt på det, men trodde aldri at det skulle bli noe av. Jeg sa at vi skulle svare på Lørdag. Den lørdagen gikk mye att og fram om vi skulle si ja elle nei. Men vi sa til slutt ja, og med en gang vi sa ja kom nervene og hjerte bankene. Når vi våknet neste morgen regnet det, og det hadde pøsregnet hele natten. Vi ble med ett veldig skeptiske, fordi vi hadde lest at det var farligere å sykle og kjøre der når det regnet, pga hele veien er jo bare jord. Men, vi møtte opp på hostelet i sentrum av La Paz, møtte Tiril og Cecilie der, og ble hentet opp av firmaet "Pro- Downhill". Det var 2 til som hadde meldt seg på, de het Kelly og Danny og var fra Canada. De var kjempe hyggelig og var lette og prate, og vi ble til slutt godt kjent. kl.0820, ca var avreise til Death Road.

Jeg var veldig nervøs pga regnet, og det gjorde det ikke akkurat bedre at det begynte å snø jo høyere vi kom opp i fjellet. Vi skulle starte sykkelturen på 4700 m.o.h og sykle ned til 1200 m.o.h, hele 64 km.
Vi kom opp på toppen, det regnet og snødde. Det var iskaldt og vi alle holdt på å fryse ihjel. (føltes det ut som) Vi fikk utstyr som hansker, sykkel, vest, buske, knebeskyttere og hjelm. Syklene var vi veldig heldige med, det var skikkelig Dirt-bikes, med skikkelig gode dempere og brede hjul. Vi så på de andre selskapene og syklene de hadde, og det var ingenting i forhold. Lucky us!
Vi startet og sykle på "International Caminera" som er asfaltert, og hvor man kan kjøre av til Death Road, men også kjøre videre på den nyere veien, som er mye bredere og tryggere naturligvis. Vi startet og sykle, vannet sprutet, overalt, og innen ett minutt var alle klærne mine våte samt skoene mine, og hendene mine var iskalde. husker ikke sist hendene mine var så kalde. De andre hadde det likedan som meg. Etter å ha sykle ca 9 km ca, stoppet vi på et marked, fikk av oss hjelmen og hanskene. Derifra skulle vi sitte ett stykke i minibussen, for det var oppoverbakke. Alle var like lettet i det øyeblikket, for da kunne vi få varmen tilbake. Guiden som jeg tror var enda kaldere enn oss igjen, var så motiverende og positiv. Flaks for eller hadde alle klaget skikkelig på hvor kalde de var, men guiden fortsatte og si at "It will get better, and warmer" og det beste med det, var at han hadde rett. Etter et stykke på den asfalterte veien, kjørte han plutselig av inn en bitteliten skogsveg. "Welcome to Death Road, haha" Og med ett var det ingen asfalt og gjerder lenger, men smal vei uten gjerder, og det gikk rett ned vis man så ut den ene siden av bilen. Jeg fikk hjerte i halsen, men adrenalinet boblet seg inn i meg. Minibussen stoppet plutselig, og guiden snakket litt med sjåføren og lo. Vi så ut av frontruten og alle skvatt litt, for foran oss var det ikke noe vei videre. Det var et digert hull i veien,  helt inn til veggen. Det hadde vært et stort jordras. Guiden bare lo og sa "Adventures ehh, we have other optiones" på den lille veien vi var på, skulle minibussen nå snu og kjøre tilbake igjen. Jeg føler meg mere trygg bak rattet enn jeg gjør i baksetet. Da har jeg ingen pedaler og tråkke på. Men sjåføren flink som han var klarte kjempe bra å snu minibussen på den lille og smale veien. Vi kjørte opp igjen, og litt videre før vi tok av på en annen avkjørsel til Death Road. Igjen fra asfaltert vei og gjerder til jord, gress og rett ned utsikt og null gjerder. Jeg satt på venstre side av minibussen og så ut og ned i det dype. For meg føltes det ut som vi var utenfor veien den strekningen vi kjørte på Death Road, men jeg tror ikke vi var det. Sjåføren hadde full kontroll og hadde gjort dette mange ganger før. Vi kom til et område med en god del bedre plass, og veien var ikke på kanten av stupet lenger. Vi fikk lesset av syklene og begynte å sykle med guiden foran oss. Han hadde kameraet bundet fast til seg sånn at han kunne ta bilder av oss. Jeg hadde også gitt mitt kamera til sjåføren. Vi begynte å sykle og kom etterhvert til den delen av veien hvor det var bratt og virkelig terreng vei. Det var om og gjøre å ikke sykle for fort, for mistet man balansen der kunne det gå veldig galt. Alle hadde adrenalinet pumpene i seg etter bilturen tror jeg og nå var det på tide å kjenne frihets følelsen. Jeg har aldri sett en vakrere natur noen sinne. Tropisk skog og sola kom til slutt skinnende frem og vi fikk sola med oss under hele veien. Det ble varmt!!! flaks, ettersom vi hadde vært så kalde først. Guiden syklet foran oss hele tiden, og minibussen bak oss hele tiden. Guiden har syklet der mange ganger før, for han bare raste av gårde mens han lo. Vi syklet og syklet, og nøt utsikten, naturen og den spesielle veien. Ikke skjønner jeg at det har kjørt lastebiler og busser der før i tiden. Det var omtrent ikke plass til to personbiler og møtes en gang. På det minste er veien ca 3. bred. 90% nedover bakke var fantastisk, selv om bremsene ble ganske slitt ut etterhvert, så gikk hele turen kjempe bra. Det er noe av det mest spennende jeg har vært med på, og det er helt uvirkelig at Joachim og jeg har syklet på VERDENS FARLIGSTE VEG! Spesielt. Vi var 7 stk, Joachim, Tiril, Cecilie, Vilde, Kelly, Danny og meg. Vi ble en kjempe gjeng, og det gjorde alt veldig mye bedre også! Sola stekte og vi syklet og så Bolivias vakre fjell, skog og natur og ikke minst dødsveien. Alt var tusen ganger vakrere enn det var på bilder!

Når vi hadde syklet hele veien, og kom fram til et Hostel/Hotel, med dusj, bufet og basseng, dusjet vi først, for så spiste vi masse mat. Etter dette var det bare å kose seg i sola med beina i bassenget. Alle hadde seiers følelsen, vi hadde tross alt syklet El Camino de la Muerte. For dette fikk vi en t-skjorte, der stod det "I overcame my fears... and beated the Death Road"...
Etter vi hadde vært på dette hotelet i litt over to timer og fått spist og slappet av far turen av sted tilbake til La Paz. Det var en tur på 3 timer, og vi fikk igjen se den fantastiske utsikten, bare at nå kjørte vi på den nyeste vegen med asfalt og gjerder. Når vi kom frem til La Paz ca 1930, dro hele gjen inkludert de 2 fra Canada ut for å spise på Mexicansk restaurant. Det var en perfekt slutt på dagen med en utrolig gjeng!
Her kan dere nyte bildene fra turen;
                                       
                                            On our way to The Death Road

                                                      On the way                                                

                                       
                                                      Jesus lyste opp veien, mens det snødde.

                                        
                                                  4700 m.o.h

                                        
                                               READY FOR DEATH ROAD

  

                                             El camino de la Muerte
                                     
                                       
                                                 Meg helt til høyre.

                                          Joachim, Sara, Tiril, Danny, Kelly, Cecilie og Vilde

Et annet team

Minnestein.

Alle sammen, på en kjent del av veien.

Etter vi var ferdig med syklinga, her nyter vi varmen.

Kelly and Danny

The one who survived.

                                                        Feiret med Mecixan Food.

480,- for cd, med bilder (som vi ikke får før imorgen) alt av utstyr, transport, guide, t-skjorte, snacks on the road, lunsj buffet, dusj og basseng. FOR EN OPPLEVELSE!!!!


Hilsen de overlevende Sara og Joachim!

Alasita Festival y Mamita Sarita

Tirsdag var en utrolig kul dag, da skulle vi ha vårt første utflukt med spansklærerne. Akkurat denne dagen 24.01 i La Paz, er veldig spesiell for Aymarafolkt og generelt også for resten av befolkningen i La Paz. Denne dagen kalles Alasita. Det er en Boliviansk festival som går ut på at hvis man ønsker seg for eksempel et objekt, som Passport, penger, ny bil, hus, høne, hane, utdanning og diverse andre ting kan gå på markede kl.1200 og kjøpe det de ønsker seg i miniatyrstørrelse, gå til en katolsk prest, eller en spesiell indianer prest og få dette velsignet. Det de tror på, er at de kommer til å virkelighet i 2013, neste år. Ganske kult. Indianerne her i La Paz har en Gud som heter EKEKO, det er han de ber til og spør om hva som helst. Alle statuer av EKEKO så har han hauger og lass med ting på seg.

Vi skulle derfor med to av våre spansklærere Vivian og Frank dra til dette markedet og handle ting vi ønsket oss i miniatyrmodell. På markedet var det utrolig mange mennesker, alle prøvde å komme seg frem samtidig, og dyttet og presset noe så grenseløst. Null tålmodighet. Om man ikke fulgte med ett sekund kunne man rett å slett komme vekk fra den gjengen man var med pga alle menneskene. Jeg fikk kjøpt meg noen miniatyrting for moroskyld. Etter alle hadde funnet noe som de ønsket seg/ville kjøpe gikk vi rundt på markedet for å finne en "prest" som kunne velsigne disse ønskene. Vi var ganske heldig med våres "prest" han var en blanding av aymara og katolisme når han skulle velsigne. Han hade Jesus på ene siden, og Jomfu Maria på andre, han hadde selv på seg indianerdrakt, og den var utrolig fargerik. Han velsignet disse ønskene med alkohol, røkelse, kull og salt(?) så nå er det bare å håpe på at de blir til virkelighet. Ikke at jeg tror på det, men det var kult å være med på en spesiell festival som i flere hundre år har vært i La Paz, men nå utviklet seg til Santa Cruz og Cochabamba.

I dag har vært en litt slitsom dag, men også bra. Vi startet med Spansktime 0830 om morgenen. Alltid like koselig og ha Vivian som spansklærer, hun er kjempeflink og jeg føler jeg får lært masse!! 

Etter spansktimene har vi en 3 timers pause hvor vi kan spise og gjøre lekser før vi skal videre av sted til Barnhjemmet. Vi gikk derfor og spiste lunsj på en stor og stusslig restaurant, men de har utrolig god mat for en billig penge, 15bol for en god suppe og en hovedrett. Restaurantene her i Obrajes er til fordel når man skal leve billig. I dag var det cremet greskarsuppe til forrett og potetmos med lammekjøtt og kokte grønnsaker. God lunsj. 

Når vi kom til barnehjemmet i dag, var det ARTE dag, det vil si håndverk. barna skulle igjen i dag drive med klippepuslespill. Men denne dagen ble fortsatt veldig mye annerledes enn sist gang vi hadde håndverk. Vanligvis er det 3 grupper vi skal rekke å ha inn til aktiviteter før vi er ferdige for dagen, men i dag rakk vi bare 1 gruppe. For i dag skulle Mamitane ha møte så vi som var volontører måtte være i hver vårt hus og passe på 15 barn, alene. Det ble litt av en utfordring skal jeg si deg. Jeg som trodde jeg hadde fått erfaring etter å ha jobbet i mange forskjellige barnehager på 5 mnd, og møtt alle slags mulig barn og kaos, så var dette ikke noe av det jeg hadde forventet. Jeg kom inn i huset "Lila", Mamitaen sa noen ord til meg, fikk ikke helt med meg alt, men hun sa ihvertfall noe om at barna hadde spist, så var det ha det og farvel. "Hola los niños" sa jeg, alle barna ble stille, så sa jeg at jeg kunne synge en sang på norsk, og alle barne ropte ut "Si". Jeg fikk akkurat stara med "Her kommer Ole Bru...." før ei lita jente på 3 år kom bort til meg med en kopp i lufta mens hun sa "Mate, mate" det er te. Det som er med barn er at når 1 vil ha noe, så skal plutselig alle ha det samme. Sånn er det med toalettbesøk for barna også, alle er synkronisert vist nok. Jeg stod med den utrolige store kanna med te oppi og helte og helte og helte og helte. Alle fikk, drakk opp og skulle ha mere. "Mamita, mas por favor" hørte jeg fra alle kanter. 

Ei annen jente på 9 år, skulle teste meg så hun tok å slang to kopper med te i bakken, jeg måtte selvfølgelig be henne tørke det opp, og det gjorde hun. Det som var farlig med det var at teen var tjukk og ekkel, og det er flisgulv i huset. Det vil si at det ble kjempe glatt på det gulvet akkurat der denne jenta hadde tørka. Barna, som ikke tenkte lenger enn at de ikke skal løpe inn, løp selvfølgelig inne og sklei på dette stedet, og sikkert 3 stykker datt og slo hodet. Alt ble kaos, gråt fra hver kant, og flere barn som kom bort til meg for å spørre meg om ting mens jeg var travelt opptatt med å trøste disse barna. Noen rev meg i genseren, andre i benet. Noen ropte noen ropte, "television" og andre ropte "pan, pan" og "mamita".

Det var fulstendig kaos i det huset. Plutselig var det en gutt som stod og holdt seg på buksa og det så ut som om han slet med å holde igjen, for plutselig var hele buksa hans våt, mens jeg prata med han og skulle få han til å gå opp trappa for å finne frem nytt undertøy og ny bukse, løp fem barn ut av huset og begynte å leke med leke apparatene i gården. Mamita'en sa de ikke skulle ut, jeg stresse som jeg ble måtte løpe ut etter dem, jeg fikk en inn, to inn, og tre inn, den fjerde ble værende ute, med de andre, flaks for meg så var denne jenta 9-10 år. Det var andre ute også, som de andre volontørene skulle passe på i sine hus igjen, men før de viste orde av det var alle deres barn ute også. Akkurat i det jeg skulle gå opp med gutten som hadde hatt et lite uhell og tisset på seg, kom Mamitaen inn døra, hun så kaoset og jeg sa "Perdon, los ninos no escuchan para mi" Hun smilte til meg og nikket, "yo se, yo se". Jeg gikk lettet opp til andre etasje og fant bukse og truse til gutten. Han lo og snakkes også gikk vi ned igjen. Jeg gikk bort til noen jenter på 2-3 år og løftet opp hun ene som stod med armene i været. Hun satt på armen min, og etter noen sekunder så var armen min kliss våt. Gjett hvem som hadde tisset på seg mens hun satt på armen min!! Hvorfor har de ikke bleie på de minste..!  Jeg satte denne lille jenta ned på gulvet ved vasken og vasket armen og hendene mine. Jeg tok henne i hånden, før vi tok veien videre mot trappa. Mamitaen kom bort til meg, og sa "Esta bien" så tok hun hånda til den lille jenta og fulgte henne opp.
Hun som var ansvarlig for aktivitetene til barna kom inn i huset å sa at når er alle mamitane på plass så nå kan vi gå hjem for dagen. Jeg ut av huset litt lettet etter alt kaoset. Ikke helt hvordan jeg hadde forventet meg dette, men det er vel en del av erfaringen det også. Kanskje de hører mere på meg neste gang!

Håper det blir en litt roligere dag på barnehjemmet i morgen. Det var erfaring, og mye kaos, men hva er livet uten litt "unexpected" hendelser, da ville det vært kjedelig. 

Nå føler jeg meg ærlig, og det er bra og få hvite det gode og de vanskelige med å være volontør!! 

                                                        EKEKO

                                            Utdanningsbevis, hus-ideer, penger og små andre brukbare ting.

                                                           Kaos.

                                                   Wishes

                                                           Cholitas som velsignet ønskene.

                                                Our Preist. 

ENJOY!:) 

CIAU


Sara

De dagene som nettopp har vært;

Vi har bare vært på barnehjemmet onsdag og torsdag denne uka, på torsdag var det Musikkdag på barnehjemmet. Vi åpnet porten inn, vakten fikk pass-kopiet vårt og signerte oss inn i volontørboka. Men vi gikk mot inngangen til Hovedhuset, der kontorene og klasserommene er, var det allerede noen barn ute med en Mamita. Alle stoppet opp helt med det de drev på med, og løp mot oss smilende med armene i været mens de ropte "Voluntarios, Voluntarious!!!"Joachim og jeg ble straks opptatt med hvert vårt barn i armene, og flere som stod rundt oss og klemte oss. Gjett om det var en koselig velkomst!!

Opplegget for barna skal egentlig starte 14.30, men dette er Latin-Amerika og her følger vi Latin-Amerikansk tid. Dvs, at de som er ansvarlige ikke kommer før ca 30-40 minutter etter det egentlig skulle starte. Så Joachim og jeg kunne gjøre hva ville iløpet av ventetiden. Det var allerede noen barn ute med Mamitaen sin, så vi gikk bort til dem. De begynte å klatre opp på ryggen til Joachim, og han løp rundt med dem på fotball/basketballbanen som er i uteområdet, det samme gjorde jeg. Vi ble veldig slitne i ryggen etterhvert, for det var ikke bare de minste på 3 år som ikke veide så mye som skulle opp på ryggen, men også flere av de større barna på 7-8 år, og da begynner det å bli tungt. Det gikk veldig bra å prate med barna på spansk, så lenge du kan det absolutt grunnleggende så kan man kommunisere, men så fort de begynner å bable i vei blir det straks litt vanskeligere. Mens vi var ute fant vi flere kattunger, og en kattemor som slappet av på blekkplater, som lå på siden av skolebygget. Rundt kattene var det søppel og masse skrot rundt, men det stoppet ikke barna fra å komme så nærme kattene som mulig. De drev med det kjempe lenge, til Mamitaen kom å sa ifra om at de ikke skulle gjøre det. Joachim og jeg fikk de ikke til å gå bort, men jeg skjønner at de hører på Mamitaen, for hun er så streng. Hehe.. Når de ikke var distrahert av de kattene lenger, løp vi videre rundt på området. Barna synes det er så gøy når du later som du skal ta de. De hoier, ler og skriker. Men de vil ikke gi seg! 

Når ansvarlige for musikkdagen kom, startet det med det samme opplegget, vi gikk til hvert vårt hus, hentet ca 2-3 barn, gikk tilbake til klasserommet. Der ble det dett satt på en CD, med en sang som vi danset ganske mange ganger. Jeg husker ikke helt navnet på den, men vi skulle gjøre forskjellige bevegelser, og lenger inn i sangen man jo flere bevegelser var det å huske på. Barna syns dette var veldig morsomt, selv om ikke så mange av barna danset selv. De nøyet seg heller med å flire av de voksne. 

Etter dette ble en bag med flere forskjellige instrumenter som tamburine, fløyte, plast-Saxofon, trommer, rytmeinstrument med ris i, hentet. Barna fikk lov til å å blåse og tromme så mye de ville, men ikke akkurat i takt, det var mere for at de skulle bli kjent med instrumentene. Dette skulle vi gjøre med 3 forskjellige grupper. Når vi var med den mellomste gruppa 4-6 år, så var det en gutt på ca 5 år, og jeg har aldri sett en mer energirik gutt, han hopper og faller for å slå seg, fordi han syns det er gøy. Første gang vi møtte han, hadde han en hvit lapp over øyet fordi han hadde falt. He was crazy, men samtidig hadde han utrolig bra rytme i kroppen. Han hoppet rundt og trommet i takt med sangene som gikk på cdspilleren. Både Joachim og jeg var imponert! 

Fredagen dro Joachim, Vilde, Camilla (Volontøransvarlig) og jeg til hovedsentrum av La Paz. Vi kjørte minibuss, for 3,- og satt på i ca 20 minutter. Når vi gikk av, var vi en liten del av heksemarkedet. På dette markedet selger de tørkede llamafostere. Det betyr lykke for Bolivianerne og ha de under grunnmuren når de bygger hus, fordi de tror de betyr lykke. Her er det ikke harelabben som gjelder, men tørkede llamafostere. Det var så mye og se, og hver gate vi gikk i hadde hvert sitt tema, en gate hadde matrialer og verktøy, da hadde bodene alt fra musefeller, skruer, hammere til juicepresser, en annen gate hadde tekstil som tema osv. Vi gikk forbi en mann som solgte nypresset appelsinfrukt ved å ha en sånn appelsinpresser. Beste appelsinjuicen jeg har smakt, og 120% fersk!!! Vi gikk i en gate hvor de solgte Aguayo's. De sjalet som Cholitane har på ryggen, og bruker så en type ryggsekk. I det sjalet kan de ha alt fra store kasser, frukt eller babyer. Ekstra søtt når de bærer barnet sitt bak på ryggen. Jeg fikk kjøpt meg en veldig fin Aguayo som det står Bolivia for 30,-. 

Vi dro til San Francisco Kirken midt i sentrum, og siden skulle vi dra å se på noen veldig gamle gater og hus i La Paz som har blitt veldig godt vare på.
På veien til De gamle gatene, gikk vi forbi et Eldrehjem. De eldre satt utenfor huset for å nyte sola. De satt der med tepper, hatter og stokker, og når de gikk forbi begynte de å vinke, smile, snakke og le. Vi smilte tilbake og gikk bort for å prate med dem. Det satt 3 stk på en benk, en hadde vært bokser, og gjorde en rå bevegelse på alle bilder, den eldre damen hadde ikke tenner, og det eneste hun gjorde var å smile og le. Og når hun smilte så smilte hun med hele seg! Den tredje mannen så ut som en gammel Special Agent, De var så hyggelige å prate med, og de sa med glede ja til å bli tatt bilde av! 

Etter vi gikk igjennom en koselig gammel gate med utrolig mange fine hus og farger dro vi tilbake til Casaen. 

                          Tørkede llamaforster.
                                                             

               Cholita med barnet på ryggen.

                          Oss med de gode og eldre!

                              San Francisco Kirken

På Lørdag hadde vil planlagt å dra til "Valle de la Luna" som heter "The valley of the Moon" på engelsk. Vi dro dit med minibuss i ca 15 minutter, og da var vi der. Det er en turistattraksjon her i La Paz, og etter å ha vært der selv, så skjønner jeg hvorfor. Det var helt fantastisk og se. Det var på en måte fjell, men tror samtidig det var leire. Alt har blitt formet av regn og vind igjennom århundrer. Det så ut som en ørken, og hele turen varte tilsammen i kanskje ca 1t og 30 min, om man gikk sakte. Noe som vi gjorde fordi vi tok utrolig mange bilder der. De kommer nå her; er omtrent umulig å beskrive hvor fint det var der, fordi man må nesten se det selv med sine egne øyne;

Etter dette dro vi til til naboelandsbyen som het Mallasa, vis jeg ikke husker feil. Vi gikk på veien der, og det var tydelig kostrast mellom de som bodde på venstre og høyre siden. På høyre side var de fineste husene, store, ordentlige og fargerike med fine biler utenfor. På venstre side var det ingen hus som var helt ferdig bygget, og noen av husene var også laget av bare blekkplater. Det kunne bo familier i første etasje, selvom andre og tredje etasje ikke var ferdig og det heller ikke var glassruter i vinduene (og i Bolivia er det kaldt om natten, og husene har heller ikke noe isolasjon eller oppvarmingmuligheter i seg.

Her er bildene, så kan du få se selv; 

Ble en del blogging på dette innlegget, det er mest på grunn av fordi jeg er så treg med å blogge, for det er så mye som skjer om dagen!! Håper dere finner det interessant!

CIAU

Sara

Para los Niños

Onsdag har vært en utrolig spennende og spesiell dag, for i dag hadde nemlig Joachim og jeg vår første arbeidsdag på Barnehjemmet "Virgen de Fatima". Organisasjonen "Para los Niños" som driver dette barnehjemmet har flere andre barnhjem rundt omkring i La paz. vi startet dagen med tre timer spansk og mange lærerrike oppgaver. Men når vi gikk ned barnehjemmet var Joachim og jeg så spente itillegg som vi grues oss litt. Tenk hvor mange anerkjennende ord og hvor desperate de er etter nærhet og omsorg fra et voksent menneske. De har 1 Mamita fordelt på 15 barn, og da blir det ikke like mye av anerkjennende ord, nærhet og omsorg for alle 15 barna på engang.
Når vi ankom barnehjemmet ble vi møtt av en Australer som også jobber der som volontør. Vi fikk informasjon om hvilke aktiviteter som var hvilke dager. I dag Miercolen, var det Arte (Håndverk)
Barna skulle få et ark med et type "puslespill-klipp" av en jente eller gutt, og deretter sette sammen og lime på et ark. Disse barna er nesten inne hele dagen, og kjeder seg ganske mye. De har en kjempe fin lekeplass utenfor husene de bor, men alt er innenfor en stor og høy mur, og de går utenfor de 1 gang i året, pga  de har mangel på ansatte og volontører. Skolen er også innefor disse murene.

Joachim og jeg fikk hver våre "halvkjede" med navn på, og navnet på huset de barna som var skrevet på bodde i. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli å gå inn i huset, og hente de. Hva ville de andre barna som ikke var hentet føle når jeg gikk ut med 3 utvalgte barn?? Jeg gikk inn i huset "Creme", åpnet døren og sa " Buenas tardes, Mamita! Yo necesita tres los niños, por favor, Cristian, J.Cristian y Mayte. Disse var 3 år gamle og de kom løpende mot meg straks de hørte navnene sine. Med armene i været og munnen så smilende at jeg måtte smile bredt tilbake til dem. De tok meg i handa med en gang uten og nøle. "Vamos aqui" Sa jeg til dem, mens vi gikk mot bygget der vi skulle drive med klippesakene. Det var tre pratsomme barn, Cristian og J.Cristian likte fotball og Mayte likte å danse. Når Joachim ankom med sine to barn som het Rosaria og Maria, og ansvarlige og volontøren fra Australia med sine (Alle disse barna er fire til fem år gamle).Vi satte oss i en ring, Joachim og jeg med hvert vårt barn på fanget som holdt hendene våre opp mot kinnene sine og tvinnet hendene sine i våres. Hun som var ansvarlig for aktiviteten begynte å synge en barnesang, og til Joachim og mins forbløffelse var det en sang vi allerede kunne på norsk, som vi synger i barnehagen hjemme i Norge. Noen av navnene på de andre barna som jeg husker i farta var Andres, Isabel, Carlos, Andres, Jacobo, Pamela og Roger. Roger som er så norsk, men ble spansk med en gang man uttalte det (Rohjer) Etter vi hadde sunget 3 spanske sanger hvor Joachim og jeg bare gjorde bevegelser på, spurte vi alle barna en etter en "Como estat?, que has echo hoy?" (Hvordan har du det og hva har du gjort i dag. Det ble brukt god tid på hvert barn så alle fikk sin sjanse til og føle seg viktig og sett. Joachim og jeg fikk så vondt av gutten som het Jacobo, han ble spurt spørsmålet utrolig mange ganger og det eneste han gjorde var å se tomt og trist ut, ut i lufta uten å svare. Uansett hvor lenge vi snakket til han, det tomme blikket forble og han så ikke på noen...
Barna klarte og klippe og lime kjempe bra. De minste i gruppa måtte vi hjelpe med å holde saksen riktig og arket rett, sånn at de ikke klippet inn på malen. Overalt i rommet hørte man ord som "Muy bueno" og "Perfecto". Når de var ferdig med hver sin jente eller gutt, viste de stolt frem mesterverket sitt og smilte.
Disse barna smelter hjertet ditt med en gang, de er fantastiske og skjønne. Skulle gjerne adoptere hele flokken! Det er alt for lite adopsjoner som skjer der, så de aller fleste av barna bor der frem til de er store nok til å bli forflyttet. Jeg tar med meg alle hjem til mai!!!

Vi gleder oss veldig til å være med barna i morgen, for dagen blir så mye bedre og man føler man gjør noe bra og godt for andre. Kanskje de ser tilbake i tid når de blir tenåringer og husker oss som en bra del av oppveksten etter alt de har opplevd. Får håpe vi påvirker dem og er gode forbilder for dem på en god måte!

                                              Tatt i San Miguel

Casakveld

Tirsdag hadde vi spanskkurs og etter det dro vi til San Miguel med Camilla for å sjekke hva jeg kunne gjøre med mobilen min, siden den ikke funker her i dette landet. Den er blokkert, så den måtte åpnes, men vi fikk ikke gjort det den dagen pga. jeg hadde ikke med meg telefonen min... Så da endte det med at vi gikk på en Italiensk cafe, (som en nordmann driver, med det Norske våpenskjoldet  over døra) og spiste kjempe god sorbé is! Da vi kom tilbake til casaen igjen gjorde vi en haug med spansklekser, noe som gjør hodet ganske slitent, men gøy var det! Personlig føler jeg at jeg har kommet lenger med spansken, det å ha en lærer som ikke kan noe annet enn spansk hjelper med å forstå språket, selvom ordforrådet mitt ikke er så stort enda.

På kvelden skulle vi på noe som heter "casakveld", det er helt likt en type lifegruppe, de som er ansatte og volontører i Misjonsalliansen møtes en gang i uka, spiser middag sammen, prater og reflekterer over livet og masse annet rart. Da Joachim og jeg skulle ta taxi til der vi skulle være hadde vi fått et bittelite tegna kart med adressen på. Marilos (som er hushjelpen her på casaen) skulle forklare taxisjåføren veien dit vi skulle. Vi gav han arket med adressen og kartet. En tur som ellers ville tatt 10-15 tok 30 min, fordi sjåføren kjørte helt på motsatt endre av dit vi egentlig skulle, fordi han skjønte ikke hvor det. Ikke hadde han GPS og ikke viste vi hvor det var, for vi hadde jo aldri vært der før. Vi prøvde å ringe Camilla, men mobilen til Joachim kom ikke igjennom, så da var vi like langt. Etter lang om lenge og lengre enn langt, hvor vi hadde spurt kioskselgere og politiet om hvor det var, fant vi det. Heldigvis...
Casakvelden var hos et ektepar som heter Mange og Thorbjørg, de hadde laget god mat, en boliviansk grønnsakssuppe som er veldig bra for hode og kroppen når vi er så høyt oppe. Det var en kjempe koselig kveld med mange gode samtaler!

                                         Chulita

                                     Hvor vi spiser lunsjen vår på 4 retter for 15/20kr!!

                                          En park ikke for langt unna barnehjemmet.


   

                                                 

Dos dias en La Paz

Egentlig er det regntid her i Bolivia, dvs at det er sommer. Vi har nå vært her i 2 dager og det vi har opplevd er ingen tegn til regn, men sterk sol og 20++ grader!! det er digg å ikke trenger å ta på seg boblejakka hver gang man skal ut av huset. Første dagen var det frokost kl. 0900 med volontøransvarlige Camilla, hvor vi drakk Coca te og spiste ferske rundstykker med banan på. Coca te er laget av cocablader, just so you know! Det er viktig å drikke her oppe i høyden, hvorfor vet jeg ikke, men det har vel noe med at kroppen reagerer på at vi er så høyt oppe og hjelper kanskje mot å bli tung i hodet. 

Etter frokost på søndag, dro vi til et området som heter San Miguel, der er det massevis av butikker og boder. Vi gikk rundt der, tok ut Bolivianos. 1Bolivianos er ca 0,90,-. Så det er digg, og her er det BILLIG!  

Vi fikk vår første utfordring av Camilla, og det var å ta taxi hjem alene. Ingen stor greie, men når man er i et land man aldri har hvert i før og blir sendt rett i det, er det jo litt skummelt.. 

Da vi kom tilbake til Casa Alianza dro vi ca 300 m ned i gata til en restaurant som heter "Luiguis" (husker ikke helt hvordan det skrives. Uansett der spiste vi fire retters lunsj/middag for 20Bolivianos, som da tilsvarer 18,-!!!! Salat til start, en typisk Boliviansk suppe (potetsuppe) etter det, biff med ris og salat, tilslutt dessert. Utrolig god mat, og jeg vil si det var verdt de 20,-. 

Vi gikk også rundt i området Obrajes hvor vi stort sett ser ganske mange politimenn med pumpehagle i hendene. Det er uvanlig. Jeg fikk tatt noen kjempe fine bilder av indianerdamene med fine hatter og klær! Vi dro også for å kjøpe pizza videre på kvelden, rundt kl.19, da kjøpte vi "Mozarella con jamon" Den var utrolig god. Resten av kvelden slappet vi av på casaen med te, brus, godteri og Spartacus. Men det tok ikke lang tid før Joachim og jeg måtte gå å sove. Vi var så trøtte. 

Dag 2 startet med at Camilla kom brasende inn på rommet mitt og sa at om 20 minutter vår første spansktime. Vi for opp fra hvert vårt rom og gikk ut i stua for å spise frokost. Yoghurt, pizzarester og cocate stod på menyen, vi hadde egentlig tenkt å dra å kjøpe nystekte rundstykker i nabohuset, men det hadde vi ikke tid til. Når vi kom ned til ytteringangen til casaen møtte vi Vivian og navnet-jeg-aldri-husker-men-noe-på-R. De skal være spansklærerne våre. De kan poco (litt) engelsk, så meste av kommunikasjonen går på spansk. Men no problemo para mi! Bolivianerne prater rolig og sakte så det er lett og forstå. Joachim og jeg fikk hver vårt spanskhefte som vi har lekser i og skal gjennomgå i timene. Vi har tre timer på 45 minutter spansk om dagen, fra 0830-1044, og dette skal vi ha i 5 uker. 

Jeg har Vivian som lærer og Joachim har navnet-jeg-aldri-husker-men-noe-på-R. Det å ha spansktime var veldig hyggelig, og det var ikke så vanskelig som jeg trodde, de er kjempeflinke til og forklare og bruke kroppsspråk. Følte jeg lærte masse i dag. 

Etter spansktimene dro vi ned til Barnehjemmet og Senteret for handicapede barn og voksne fra La Paz som enten har blitt forlatt av foreldra, sendt vekk eller hvor foreldra har dødd. 

Det første stedet vi besøkte var handicap-senteret. Da vi kom inn dit, var det en gutt/mann på kanskje 20år(?) som sa "Hola" på en veldig morsom måte, han tok Joachim i handa, og etter det meg i handa, og kysset meg på den, polite, han gjorde det med de ansatte også... Han var veldig kul!

I gangen bortover var det flere forskjellige gutter og jenter som stod til veggen eller satt i en stol og så på tv. En gutt stod å stirret i taket og snurret rundt og rundt så lenge vi var der tror jeg, hvorfor vet jeg ikke men han enset ikke oss. Hun som forklarte oss om stedet tok med oss videre innover, etterhvert som vi kom bortover i gangen så merket jeg plutselig noen som tok armene sine rundt meg og begynte å klemme meg, det var en boliviansk handicapet gutt, han var kjempe søt, og han sa "hola hola" og ville ikke gi slipp på meg, etter jeg fikk han til å holde meg i handa istedet løp han bort til Joachim og gav han en skikkelig bamseklem. Så søt han var!! i tillegg var det en annen en som fulgte etter Joachim overalt hvor han gikk. 

Når vi kom inn på avdelingen for de minste barna fra kanskje 1- 2 år, løp et lite barn med Down Syndrom bort til meg, tok armene sine mot meg, og jeg løftet han opp, for jeg klarte ikke å la være, han var så søt!!!!! Jeg bærte han videre rundt i rommet, og han begynte å smile. 

På selve handicap senteret var det ikke så pent, slitt bygning, men slitte vegger og gulv og det luktet veldig gammelt og urent der. Men ting som de handicapede kan leke med hadde de nok av pga donasjoner. 

Etter vi var ferdig der, dro vi tilbake til Barnehjemmet. Der er det en skole som de eldre barna går på, de er mellom 4-8 år gamle. Det er 5 forskjellige hus innenfor murere, hvor det bor 15 barn i hvert hus og bare 1 voksen har ansvar for de. grunnen til at det er så mange hus, er fordi at barna skal ha en så normal oppvekst som mulig, med rutiner, (men egentlig er det bare kaos der). Vi gikk inn i alle husene, og i hvert av husene ble vi møtte av energiske, hypre og welcoming barn! De kom bort til oss, tok oss i henda, spurte om å bli løftet, og vi sa jo ikke nei. Jeg tuller ikke når jeg sier at alle ville bli løftet

Det var en liten jente på 5-6 år som tok Joachim i hånda og dro han ned i en sofa, og plutselig før han viste ord av det var tre barn som satt på fanget hans og smile. DE VAR SÅ SØTE ALLE SAMMEN! 

De minste barna sov da vi ankom barnhjemmet, så vi fikk bare se de når de sov, men de var så søte, og de lagde små lyder når de sov. 

På barnehjemmet "Para Los Ninos" skal vi jobbe 5 dager i uka, etter vi har hatt spanskkurs. 

Senere på dagen dro vi til San Miguel for og ordne noe greier, og etter dette spiste vi italiensk is med Camilla. Det var veldig koselig. Vi tok minibuss hjem for 1,50 bolivianos og kjøpte kinamat på veien, første biten var god, men de andre bitene ble bare kvalmende. Var mer saus enn mat, og nudlene føltes ut som gelè.

Nå sitter vi og gjør spansklekser, hvor vi lærer om bøyning av substantiv og verb. Vi er litt trøtt så det blir nok natta snart også. 

Jeg håper dere finner bloggen min interessang!! selvom det blir litt kaos noen ganger. 

Nå legger jeg ut noen bilder fra dagene!! Enjoy

Mi calle

Coca THE

Fruktselger på gata. 

Alt vi trenger når vi skal ut. 

Potetsuppe

Arriz, caron, ensalada y frences fries

Indianerkvinne

Hasta pronto! 

nuestro apartamento

Adressen er;
Casa Alianza
Obrajes, Calle 10, Pasaje D, no: 164
La Paz, Bolivia

Vi bor i en leilighet i Volontør-huset til Organisasjonen Mision Alianza de Noruega en Bolivia, i 3 etasje. Dvs. at hver gang vi skal opp de trappene kommer blir vi utrolig andpustne og svimle om vi ikke tar det sakte. Det er pga at vi er så høyt ovet havet. Veldig gøy! Løper du i trappa den første uka tror jeg man nesten besvimer. Det har ikke noe med dårlig kondis å gjøre, men at det er 40% mindre oksygen inntak her oppe.
Selve huset har 2 leiligheter som det kan bo 6 stk eller flere i. Enda flere i fellesrommet, der er det biblotek, TV, kjøkken, sofa, og det er der pleier å være Casa-kvelder. Altså hangout med de andre som bor her forskjellige dager.
Leiligheten vår har 2 rom, gutterommet er litt mindre og har 2 senger, men jenterommet er større og har 4 senger. Vi har stue, spisebord, bad og kjøkken. Veldig fin leilighet, og åpen. Vinduer er overalt og man får alt fra utrolig utsikt og til rett ut i gata vi bor i. Fornøyd!

Reisen til Bolivia

Vi har nå hatt en reise på 27 timer. Vi dro hjemmefra kl. 03.10 pga vi skulle være på Gardemoen til 04.30, og flyet gikk 06.30. Alt på Gardemoen gikk kjempe bra, null stress. Vi pep ikke en gang i sikkerhetskontrollen. Noe som jeg alltid ellers gjør!

Vi skulle fra OSL til Amsterdam flyplass, flyturen tokikke lenger enn 2.t 30 min.
Vi ventet da på Amsterdam i 4 timer på neste fly. Imellom tiden var vi trøtte og slitne etter natten.De hadde heldigvis for min del Starbucks der, så jeg kjøpte en SYKT god Frappeccino. MEN VI HADDE JO EN 12 TIMERS LANG FLYREISE TIL PERU. Snakk om avslapning...
Vi så også blant annet en liten gutt på 3- 4 år som gikk i bånd, så han ikke kunne løpe overalt, og han var så sur for det. Han klikke helt. morsomt. Da vi satt på flyet gikk 90% i spansk. Sosiale typer.
funinformation; var 2 menn som stod å prata i sikkert 7 timer. Jeg er fortsatt usikker på om de kjente hverandre fra før...

På flyet til Peru fikk vi en TV forran oss, hvor vi kunne velge recent, latest, classics, comedy movies og serier, og blant annet spille tetris. en god del av reisen fungerte ikke disse skjermen, KONGE. så jeg hørte på Harry Potter og Dødstalismanene på lydbok istedet. Men fikk sett noen episoder av forskjellige serier og Hang Over 2. Så latterlig. Jeg fikk ikke sove noe omtrent, så mesteparten satt jeg og misunte Joachim og Jugo (fra Peru) at de klarte og sove så bra, og lenge. Men noe vi kanskje ikke syntes var så bra var maten vi fikk på flyet, vi var mega sultne, og venta nesten 3 timer på mat. Og det var ingenting omtrent. 5 timer senere var det en bitteliten sandwich like stor som htc'n til Joachim (kanskje mindre).
Neste gang vi skal fly så langt så tar vi med oss matpakke:)

Da vi ankom Peru var det utrolig fuktig luft, så man ble utrolig varm, og føltes ut som svetten bare rant. Lima, PERU er veldig fint om natten i fugleperspektiv, alt er i et stort mønster, og jeg tror jeg aldri har sett så mange gatelys i hele mitt liv. , vi sjekket inn, og så var det bare å vente videre. Da vi satt og ventet kom det en hel del gutter 8-10 år og alle kom i samme blå jakka og bak stod det Ecuador. De lagde liv på gaten når de tok frem Dracoheadsene og sprettballene sine og begynte å kaste de rundt. Koselig!!

Flyet til La Paz gikk 21.47 (Lokal tid) og på flyet fikk vi tre skjemaer som vi måtte fylle ut. De var bekreftelse på at vi ikke hadde med oss dyr og mat og visum, den viktigste biten.
Når vi var ferdig med å skrive navnet på et av skjemaene var alle de andre ferdige med å fylle ut alt som skulle fylles ut på de 3 skjemaene. Da følte vi oss smarte. Brukte sikkert 30 min. Vi fikk hjelp av en veldig hyggelig Boliviansk jente på kanskje ikke mere enn 25 år, hun het Salvana. De ble en koselig liten flytur, jeg fikk høre mye om Bolivia av henne, mens Joachim snakket med en eldre dame som bodde i Bergen, men som opprinnelig var Boliviansk. Det endre med at han fikk nr hennes... ;)

Når vi ankom El Alto som ligger 4060 moh. var lufta mye tynnere. Det er 40% mindre oksygen kapasitet i La Paz, pga det ligger så høyt opp. Vi ble litt småsvimle begge to.
Flaks for meg at jeg hadde pakket en ekstra genser, singlet, sokker og undertøy i håndbagasjen, for når jeg skulle hente bagasjen min, så dukket den aldri opp. Den var ikke der.. Joachim sin dukket selvfølgelig opp. Jeg flippa helt ut, og ble stressa. Akkurat det samme skjedde med Ina når hun dro til Costa Rica. Og det jeg er livredd for når jeg flyr, det er at bagasjen ikke dukker opp.. Klæra mine er der, medisinene mine er der, og alt annet jeg trenger mens jeg er i Bolivia. De sa at den sannsynligvis var igjen i Peru. så heldigvis ikke så langt unna.
Men jeg har fått covra det meste, den dukker forhåpentligvis opp på døra mi i morgen kveld.

Vi ble henta på flyplassen, av Volontøransvarlig og kjørt til Casaen. Fra 4060 moh. til 3500 moh. Var så spennende og kult og se!!!!!!!!

Rund omkring meg hører jeg salsa, merengue, typisk boliviansk (Pan Fløyte og reggaeton!!! det er så digg!

Neste innlegg handler om hva vi har gjort i dag, måtte bare fortelle om reisen!

Hilsen Sara

Noe Latin - Amerikansk musikk!!!

Det finnes flere forskjellige sjangere innenfor Latin- Amerikansk musikk.
Reggaeton, Salsa, Merengue, Flamenco, Bachata, Rumba og mange flere enn jeg har nevnt her.

eksempel på Rumba;
Decai - Ella y yo
http://www.youtube.com/watch?v=dmLNF2KivlU

Eksempel på bachata;
Prince Royce - Corazon tin cara
http://www.youtube.com/watch?v=3XvLC3aP3UU&ob=av2n

Eksempel på flamenco(inspirert)
David Bisbal - Camina y ven
http://www.youtube.com/watch?v=jM34UqYWpc4

Eksempel på Merengue;
Elvis Crespo - Suavemente
http://www.youtube.com/watch?v=kbZQa-bzLhU

Eksempel på Salsa;
Yuri Buenaventura - Mala vida
http://www.youtube.com/watch?v=QrdxnomTA1c

Eksempel på Reggaeton;
http://www.youtube.com/watch?v=tkwjbZEEfk8

ENJOY!!!!!!!!!!!

I natt skjer det!

Ja, som dere vet så er det i natt Joa og jeg tar reisen ut i den store verden.
Flyet går 0630 fra Gardemoen, så vi må være der 0430, så dvs at vi må opp midt på natta, og skal omtrent reise i ca ett døgn.
Heldig jeg er som har snudd døgnrytmen min fremover i tid (egentlig ganske dumt) for i Bolivia skal døgnrytmen min egentlig snu seg 6 timer før Norge.  WHOOP WHOOP! sleeps a bitch..

Men nå gleder vi oss veldig!!!!!!!!!
Gleder meg faktisk til flyturen også.

Bagasjen min er på 15 kg, WELL DONE SARA!!!!



For et rotete innlegg!:))))