De dagene som nettopp har vært;

Vi har bare vært på barnehjemmet onsdag og torsdag denne uka, på torsdag var det Musikkdag på barnehjemmet. Vi åpnet porten inn, vakten fikk pass-kopiet vårt og signerte oss inn i volontørboka. Men vi gikk mot inngangen til Hovedhuset, der kontorene og klasserommene er, var det allerede noen barn ute med en Mamita. Alle stoppet opp helt med det de drev på med, og løp mot oss smilende med armene i været mens de ropte "Voluntarios, Voluntarious!!!"Joachim og jeg ble straks opptatt med hvert vårt barn i armene, og flere som stod rundt oss og klemte oss. Gjett om det var en koselig velkomst!!

Opplegget for barna skal egentlig starte 14.30, men dette er Latin-Amerika og her følger vi Latin-Amerikansk tid. Dvs, at de som er ansvarlige ikke kommer før ca 30-40 minutter etter det egentlig skulle starte. Så Joachim og jeg kunne gjøre hva ville iløpet av ventetiden. Det var allerede noen barn ute med Mamitaen sin, så vi gikk bort til dem. De begynte å klatre opp på ryggen til Joachim, og han løp rundt med dem på fotball/basketballbanen som er i uteområdet, det samme gjorde jeg. Vi ble veldig slitne i ryggen etterhvert, for det var ikke bare de minste på 3 år som ikke veide så mye som skulle opp på ryggen, men også flere av de større barna på 7-8 år, og da begynner det å bli tungt. Det gikk veldig bra å prate med barna på spansk, så lenge du kan det absolutt grunnleggende så kan man kommunisere, men så fort de begynner å bable i vei blir det straks litt vanskeligere. Mens vi var ute fant vi flere kattunger, og en kattemor som slappet av på blekkplater, som lå på siden av skolebygget. Rundt kattene var det søppel og masse skrot rundt, men det stoppet ikke barna fra å komme så nærme kattene som mulig. De drev med det kjempe lenge, til Mamitaen kom å sa ifra om at de ikke skulle gjøre det. Joachim og jeg fikk de ikke til å gå bort, men jeg skjønner at de hører på Mamitaen, for hun er så streng. Hehe.. Når de ikke var distrahert av de kattene lenger, løp vi videre rundt på området. Barna synes det er så gøy når du later som du skal ta de. De hoier, ler og skriker. Men de vil ikke gi seg! 

Når ansvarlige for musikkdagen kom, startet det med det samme opplegget, vi gikk til hvert vårt hus, hentet ca 2-3 barn, gikk tilbake til klasserommet. Der ble det dett satt på en CD, med en sang som vi danset ganske mange ganger. Jeg husker ikke helt navnet på den, men vi skulle gjøre forskjellige bevegelser, og lenger inn i sangen man jo flere bevegelser var det å huske på. Barna syns dette var veldig morsomt, selv om ikke så mange av barna danset selv. De nøyet seg heller med å flire av de voksne. 

Etter dette ble en bag med flere forskjellige instrumenter som tamburine, fløyte, plast-Saxofon, trommer, rytmeinstrument med ris i, hentet. Barna fikk lov til å å blåse og tromme så mye de ville, men ikke akkurat i takt, det var mere for at de skulle bli kjent med instrumentene. Dette skulle vi gjøre med 3 forskjellige grupper. Når vi var med den mellomste gruppa 4-6 år, så var det en gutt på ca 5 år, og jeg har aldri sett en mer energirik gutt, han hopper og faller for å slå seg, fordi han syns det er gøy. Første gang vi møtte han, hadde han en hvit lapp over øyet fordi han hadde falt. He was crazy, men samtidig hadde han utrolig bra rytme i kroppen. Han hoppet rundt og trommet i takt med sangene som gikk på cdspilleren. Både Joachim og jeg var imponert! 

Fredagen dro Joachim, Vilde, Camilla (Volontøransvarlig) og jeg til hovedsentrum av La Paz. Vi kjørte minibuss, for 3,- og satt på i ca 20 minutter. Når vi gikk av, var vi en liten del av heksemarkedet. På dette markedet selger de tørkede llamafostere. Det betyr lykke for Bolivianerne og ha de under grunnmuren når de bygger hus, fordi de tror de betyr lykke. Her er det ikke harelabben som gjelder, men tørkede llamafostere. Det var så mye og se, og hver gate vi gikk i hadde hvert sitt tema, en gate hadde matrialer og verktøy, da hadde bodene alt fra musefeller, skruer, hammere til juicepresser, en annen gate hadde tekstil som tema osv. Vi gikk forbi en mann som solgte nypresset appelsinfrukt ved å ha en sånn appelsinpresser. Beste appelsinjuicen jeg har smakt, og 120% fersk!!! Vi gikk i en gate hvor de solgte Aguayo's. De sjalet som Cholitane har på ryggen, og bruker så en type ryggsekk. I det sjalet kan de ha alt fra store kasser, frukt eller babyer. Ekstra søtt når de bærer barnet sitt bak på ryggen. Jeg fikk kjøpt meg en veldig fin Aguayo som det står Bolivia for 30,-. 

Vi dro til San Francisco Kirken midt i sentrum, og siden skulle vi dra å se på noen veldig gamle gater og hus i La Paz som har blitt veldig godt vare på.
På veien til De gamle gatene, gikk vi forbi et Eldrehjem. De eldre satt utenfor huset for å nyte sola. De satt der med tepper, hatter og stokker, og når de gikk forbi begynte de å vinke, smile, snakke og le. Vi smilte tilbake og gikk bort for å prate med dem. Det satt 3 stk på en benk, en hadde vært bokser, og gjorde en rå bevegelse på alle bilder, den eldre damen hadde ikke tenner, og det eneste hun gjorde var å smile og le. Og når hun smilte så smilte hun med hele seg! Den tredje mannen så ut som en gammel Special Agent, De var så hyggelige å prate med, og de sa med glede ja til å bli tatt bilde av! 

Etter vi gikk igjennom en koselig gammel gate med utrolig mange fine hus og farger dro vi tilbake til Casaen. 

                          Tørkede llamaforster.
                                                             

               Cholita med barnet på ryggen.

                          Oss med de gode og eldre!

                              San Francisco Kirken

På Lørdag hadde vil planlagt å dra til "Valle de la Luna" som heter "The valley of the Moon" på engelsk. Vi dro dit med minibuss i ca 15 minutter, og da var vi der. Det er en turistattraksjon her i La Paz, og etter å ha vært der selv, så skjønner jeg hvorfor. Det var helt fantastisk og se. Det var på en måte fjell, men tror samtidig det var leire. Alt har blitt formet av regn og vind igjennom århundrer. Det så ut som en ørken, og hele turen varte tilsammen i kanskje ca 1t og 30 min, om man gikk sakte. Noe som vi gjorde fordi vi tok utrolig mange bilder der. De kommer nå her; er omtrent umulig å beskrive hvor fint det var der, fordi man må nesten se det selv med sine egne øyne;

Etter dette dro vi til til naboelandsbyen som het Mallasa, vis jeg ikke husker feil. Vi gikk på veien der, og det var tydelig kostrast mellom de som bodde på venstre og høyre siden. På høyre side var de fineste husene, store, ordentlige og fargerike med fine biler utenfor. På venstre side var det ingen hus som var helt ferdig bygget, og noen av husene var også laget av bare blekkplater. Det kunne bo familier i første etasje, selvom andre og tredje etasje ikke var ferdig og det heller ikke var glassruter i vinduene (og i Bolivia er det kaldt om natten, og husene har heller ikke noe isolasjon eller oppvarmingmuligheter i seg.

Her er bildene, så kan du få se selv; 

Ble en del blogging på dette innlegget, det er mest på grunn av fordi jeg er så treg med å blogge, for det er så mye som skjer om dagen!! Håper dere finner det interessant!

CIAU

Sara